Velkommen hjem!

Selv om Israel kanskje ikke er helt hjemme, så har definitivt leiligheten vår blitt et veldig kurant hjem, akkurat passe stort, og akkurat passe moderne. Mange leiligheter her i Tel Aviv har en litt annen standard en nordmenn gjerne har lyst på, og det er beliggenhet heller enn komfort man betaler for. Fliser som er sprekt og ligger skjevt, vinduer som ikke isolerer mot verken varme eller kulde, og ikke minst at dusjen er et badekar (ironisk i et land som har litt for lite vann). Her hvor vi bor er det nok en spasertur litt lenger unna enn det folk flest vil ha, men jeg syns det er verdt det når vi har en helt ny leilighet og til og med TO heiser man fritt kan velge mellom til å kjøre opp i etasjene. Ikke akkurat overmåtelig vanlig rundt om Tel Aviv, med mindre bygningene er nye.

Der hvor foreldrene til Eyal bor bestemte jeg meg en gang for å ikke ta heisen, og mens jeg gikk opp trappene og forbi de forskjellige dørene, var det noen barn som gledet seg til pappa kom hjem og hadde skrevet velkomsthilsen på døra, på fransk. Jeg vet ikke om de var franske eller ikke, men det var uansett sikkert en hyggelig overaskelse for pappaen som kom hjem fra utlandet.

Jeg ble derfor veldig glad når jeg kom tilbake til Israel klokka fem om morgenen, etter å ha dratt kofferten min etter meg hele veien fra togstasjonen (heldigvis bare 10 minutter unna), og ser at Mie på besøk med sin bror, har hengt opp denne beskjeden til meg:

"Velkommen hjem Tale!" føltes godt etter en temmelig lang reise bak meg. Mie og broren hadde lånt leiligheten mens vi/jeg var borte, en annen ting som er temmelig vanlig her. Huset står jo tomt, hvorfor ikke låne det bort! Kanskje litt mer komplisert enn det (det innebærer jo en viss risiko), men strunt i det, det kan være fint med litt nestekjærlighet innimellom.

Nå har jeg vært her i snart en måned og lappene henger der fortsatt.